I morges ringte legen vår i Trondheim for å gi meg kortversjonen av resultatene fra fostervannsprøven og obduksjonen. Han hadde selv vært med på obduksjonen, og han startet samtalen med å si: "Jeg er glad for at jeg kan fortelle deg at det var så ille som jeg trodde". Pussig setning å høre, men i denne sammenhengen var det det beste jeg hadde kunnet håpe på. Fostervannsprøven viser at alle kromosomer er normale. Dette tror jeg vil si at skaden ikke skyldes noe genetisk, og at gjentakelsesfaren er forsvinnende liten. På den ene siden er jo det fantastisk gode nyheter, men det hjelper samtidig ingenting på situasjonen rundt Sofie. Om mulig gjør det hennes død enda mer meningsløs. Det var rett og slett bare uflaks som gjorde at vi ikke kunne få beholde henne. Obduksjonen viste at hun hadde alle fem kjennetegnene på Cantrells pentalogi. Konklusjonen er at legene ikke ser at hun hadde hatt noen mulighet til å puste på grunn av sine underutviklede lunger. Samtidig påpeker han at de aldri kan være helt 100% sikre på det videre forløpet hvis vi hadde valgt den andre løsningen (dødstidspunkt osv.). Så alle spørsmål rundt dette kan jeg dessverre aldri få svar på.
Så nå venter jeg bare på telefonen som skal fortelle meg at hun er på tur hjem.
