Vi hadde time på sykehuset kl 09 30, men det var ikke bare enkelt å komme seg dit! Her fikk vi virkelig føle oss som "bønder på bytur". Vi satte oss i bilen rundt kl 09 10 og følte at vi hadde skikkelig god tid. Vel, det hadde vi ikke! For det første kom vi oss ikke UT av parkeringshuset! Automaten streika og ville ikke ta kortet vårt! Da vi fikk ordnet det, var klokka blitt ganske nøyaktig halv ti, og Tomas måtte ringe sykehuset for å gi beskjed. På turen til St. Olavs var det mye trafikk, og vi var ikke framme før nærmere kl 10 00. Uff, det føltes som en skikkelig dårlig start, men heldigvis virket det ikke som teamet vårt var helt klart, for jammen ventet vi på dem noen få minutter.
Først fylte jeg ut de nødvendige papirene. Så fikk vi en ny ultralyd med kun det for øyet å ta fine bilder av den lille. Det var tungt, og jeg ba legen slå av TV-skjermen. I ettertid er det litt vanskelig å vite om det var riktig. Det var tross alt min siste sjanse til å se henne sprell levende, men der og da ble det for mye. Det jeg ikke visste var at han lagde 3D-bilder av henne. Han la dem i en konvolutt etterpå. Å, de er så fine. Man kan faktisk se at hun ligner på søsknene sine. Det er sikkert kun for oss det er lett å se. Dette bildet tror jeg ikke er 3D, men det er det som viser profilen best. Akkurat samme runde nese som Selma:
Etter denne undersøkelsen tenkte jeg egentlig at man bare må se og oppleve mest mulig rundt dette, selv om det er vanskelig. Gjør man det ikke, er det sannsynlig at man angrer. Hvis man tenker litt nøye etter, så er jo Sofies liv disse 22 ukene i magen. Det er det vi får med henne. Da må vi prøve å "oppleve" det på aller beste måte. Det er i hvert fall det jeg tenker i de gode stundene.
Etterpå hadde vi samtaler med overlegen på føden, jordmor og sosionom, litt om hva som skal skje på torsdag og hva som skal skje etterpå. Det er mye vi skal igjennom framover.
