Jeg har kjøpt ei bok som heter "Små føtter setter dype spor". Den består av en samling historier skrevet av foreldre som har mistet et eller flere barn. Mot slutten av innledningen kan man lese følgende:
"I dag skjønner ansatte på fødeavdelingene heldigvis at det skal svært mye til for at de ikke skal legge opp til at foreldrene skal se det døde barnet sitt. De forholder seg til det døde barnet som de gjør ved en vanlig forløsning. For det er ingen andre foreldre som får spørsmålet om de vil se barnet sitt. Et slikt spørsmål er jo i seg selv en uutalt antydning om at det ikke er selvsagt. Det å få foreldre til å se og røre det døde barnet sitt rører ved de innerste følelsene våre. Også i dag opplever mange av oss både små og store døde mennesker som noe som skal berøres med beskyttelsesdrakter og et dobbelt par hansker (min utheving)."
Jeg har tenkt masse på dette. Vi fikk også spørsmålet om vi ville se henne, både ved ankomst og på selve fødestua. Så fort jordmora og barnepleieren oppfattet at vi gjerne ville det, synes jeg de taklet det så fint. I hvert fall så lenge vi var på selve fødestua. Opplevelsen ble imidlertid en litt annen da vi fikk henne på rommet litt senere på kvelden. Det var den samme jordmora som kom med henne, men da hadde hun pakket Sofie inn i to tepper, et hvitt, tynt teppe innerst og et rosa helseteppe utenpå. Det gikk ikke an å se at det var et lite barn hun bar på. Selv om jeg så inderlig godt skjønner problemene med å frakte døde barn rundt på en fødeavdeling, så var det ikke helt greit at de hadde pakket inn ungen vår på den måten. Den lille kista fraktet de fram og tilbake i en barnevogn med et teppe over. Boka "Små føtter setter dype spor" forteller om mange lignende opplevelser. Man kan blant annet lese historien om Odin som døde i magen tre dager over termin. Odins mor skriver blant annet: "Vi ble flyttet til et enerom på en annen avdeling, og jeg måtte gjemme ham under dyna sammen med meg så ingen skulle se ham. Herregud så fælt det var. Tenk å måtte gjemme den lille gutten min. Han som var så perfekt, han jeg var så stolt av."
Det er trist at det er blitt slik, og sykehusene handler jo selvfølgelig bare etter de normene som råder i samfunnet. Noe av det tristeste var kanskje da jeg fikk se hva som fulgte med den lille kista: en slags madrass, en pute, et teppe, en body, en lue og en duk til å ha over ansiktet. Hvem i alle dager ønsker å legge noe over ansiktet til barnet sitt, selv i en kiste?
