Rom for familien

Vi har nettopp vært på den årlige, obligatoriske campingturen til Lycksele. Det innebærer blant annet noen slitne campinghytter med spindelvev og skumle flekker uansett hvor man snur seg (TUSEN takk til den som oppfant antibac på bittesmå reiseflasker!), hektiske timer i dyreparken og Lyckolandet og mange, mange timer i bil. På den annen side betyr det også tid og rom til å være en familie, og tid til å lese og snakke sammen når ungene er i seng. Utrolig hvor godt det gjør med fire dager uten tilgang til PC!

På tur til Lycksele leste jeg i en bok som heter "Rom for familien" og er skrevet av Monica Øien. Hele boka er en eneste lang samtale mellom henne og Jesper Juul. Om familien før og nå. Om parforhold. Og, ikke minst, om hvordan man får fram det beste i sine allerede selvstendige og kompetente barn! Et av Jesper Juuls viktigste poeng er betydningen av å bruke et personlig språk. Vi bør lære å bruke et "jeg..."-språk, fordi dette er det mest sosiale språket som finnes. Det finnes ikke egosentrisk, slik vi gjerne tror, for det handler om å gi uttrykk for hva jeg tenker og vil, vise folk hvor jeg står, hvem jeg er... og slik også invitere andre til å åpne seg. Det personlige språket kan de voksne lære av barna. Det var nettopp her jeg opplevde å få en nesten litt sjokkerende, ny erkjennelse! For se hva han skriver:

En av mange gaver barn gir foreldrene, er invitasjonen til å lære dette språket. Ellers fungerer ikke relasjonen. Barn uttrykker seg med hele kroppen fra begynnelsen, og så får de et ferdigkonstruert svar tilbake. Det blir absurd når foreldre i hele Europa begynner å snakke om seg selv i tredjeperson: "Nå synes pappa at du skal legge deg". Barn forstår ikke det ikke, de blir helt tomme i øynene. Er det en pappa her som jeg ikke kan se? Eller snakker han om sin egen pappa? 90 prosent av det vi gjør med barna våre, kan vi teste ut på voksne. Fungerer det ikke på voksne, så fungerer det ikke heller på barn. Jeg kan ikke si til min kone at "din mann har ikke lyst til å kjøpe parfyme til deg". Foreldre tror de formidler imøtekommenhet når de snakker slik til barna. I virkeligheten gjør de det motsatte: De gjemmer seg bak ord og skuespill. Da begynner barnet å teste grenser for å finne ut hvem foreldrene er, hva de virkelig mener og hva som ligger bak rollen de spiller.

Først må jeg jo bare si at jeg har stor sans for Jesper Juul. Mye av det han skriver om (spesielt ungdoms) integritet og personlige ansvar er sånt jeg har veldig god bruk for i lærerjobben. Vel, etter å ha lest om det personlige språket begynte jeg å legge merke til hvordan Tomas og jeg snakker, og vi snakker jo i tredjeperson hele tida! Det skulle ikke så mye observasjon til før jeg hørte at vi ikke er alene om det. Nå prøver vi å venne oss av med det, og så blir det spennende å se om budskapene våre etter hvert når litt fortere inn til våre to små håpefulle.