Jeg må dele noe jeg leste på LUBs facebookside i går kveld.
Helt tilfeldig kom jeg over en kommentar der en dame skriver om det hun kaller "en annerledes morsopplevelse". Hun skriver at hun nå har to voksne barn som lever sine egne liv, og så har hun et barn i hjertet sitt som alltid er der. Dette barnet kan hun føle nærheten av når hun har behov for det. Og mens de andre barna for alltid har forlatt redet, kan dette barnet ha den alderen hun vil. Aldri trenger hun å være redd for å forstyrre det. Hun behøver heller ikke bekymre seg for det. Samtidig har hun alltid en følelse av å bli passet på, av "å ha en i ryggen". Og kanskje best av alt, hun har et barn hos seg den dagen hun selv skal forlate denne verden.
Mange vil nok mene at dette er en fattig trøst, men jeg blir full av håp og beundring når jeg leser disse ordene.
