Sitter og blar i boka "Lyriaka - Barnas egne dikt 1996-2006" og finner så mange kloke ord.
La spesielt merke til dette diktet:
Sorg
Sorg er som en grå genser
En genser uten mønster
En grå genser som man ikke vil ha på, men som man må se hver dag
En grå genser som ligger i skapet
En grå genser
Sorg
er en grå genser
Skrevet av Kristiane B. Dugstad, 12 år.
fredag 28. januar 2011
torsdag 13. januar 2011
søndag 2. januar 2011
Sommer midt paa vinteren!
Aa reise til Gran Canaria i januar kan bare anbefales! Det er saa varmt og godt, og saa hyggelig aa bare v´re i lag! Har nok pakket altfor mange "varme" kl´r, var ikke helt forberedt paa at det skulle v´re bikinitemperatur hele dagen! Men det har det v´rt saa langt! Vi er paa vaart f´rste all inclusive-opphold, og forel´pig maa jeg si at det ikke er saa verst! Massevis av mat, i hvert fall! Og alt utenom er ganske dyrt, saa da l´nner det seg nok uansett aa gaa for all inclusive-varianten.
Det ble en lang reise hit. F´rst skulle vi endelig ta nattoget (Oskar sitt store onske), men saa kom ikke sovevogna - og vi ble kastet inn paa et stappfullt agendatog istedet. Handledagen i Trondheim utgikk derfor, og vi leide oss et rom paa Vaernes slik at vi endelig kunne faa sove. Saa reiste vi jo nesten 6 timer med fly og kom fram til Gran Canaria midt i nytt`rsrakettene. Med saa greie barn, gikk det naa likevel veldig greit.
Blogger fra en PC i resepsjonen paa hotellet, saa dette blir bare et veldig raskt innlegg.
Det ble en lang reise hit. F´rst skulle vi endelig ta nattoget (Oskar sitt store onske), men saa kom ikke sovevogna - og vi ble kastet inn paa et stappfullt agendatog istedet. Handledagen i Trondheim utgikk derfor, og vi leide oss et rom paa Vaernes slik at vi endelig kunne faa sove. Saa reiste vi jo nesten 6 timer med fly og kom fram til Gran Canaria midt i nytt`rsrakettene. Med saa greie barn, gikk det naa likevel veldig greit.
Blogger fra en PC i resepsjonen paa hotellet, saa dette blir bare et veldig raskt innlegg.
mandag 27. desember 2010
Perspektiv
av Hans Børli
"Mennesket vokser i livets strid",
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska`lure på det…
Sjøl har jeg faktisk minket;
Snart er jeg så liten at
Jeg ser himmelen
Gjennom lissehøla i skoa mine...
Det er litt rart at jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av poesi, skulle tenke så mye på dikt i 2010. I det siste har jeg tenkt så mye på dette diktet, og funnet ut at jeg kan kjenne meg igjen i det på minst to plan. Det ser så pessimistisk ut, men det er det jo slett ikke. På overflaten beskriver det en følelse man lett kan få, men så må man ikke glemme hva slags gave som ligger i et slikt perspektiv...
Jeg pleier å tenke på dette når jeg er på kirkegården. Ofte går jeg dit når det er mørkt, og da kan det slå meg at det er et sted som er så kaldt og stille og "fattig". Fattig fordi det tilsynelatende bare er graver der -altså det som er igjen av døde kropper, pluss steinene. Kaldt, dystert og vanskelig å forholde seg til. Samtidig kan jeg veldig lett fornemme rikdommen som bor der. Av og til står denne rikdommen så sterk for meg at jeg helst bare ville lagt meg ned på bakken og "tatt inn" dette stedet som tross alt er så verdifullt. Selv om jeg nok ikke blir å gjøre det, kan jeg lett sette denne følelsen i sammenheng med diktet jeg åpnet dette blogginnlegget med.
"Mennesket vokser i livets strid",
heter det velberget
blant folk som har striden bak seg.
Ska`lure på det…
Sjøl har jeg faktisk minket;
Snart er jeg så liten at
Jeg ser himmelen
Gjennom lissehøla i skoa mine...
Det er litt rart at jeg, som egentlig aldri har vært opptatt av poesi, skulle tenke så mye på dikt i 2010. I det siste har jeg tenkt så mye på dette diktet, og funnet ut at jeg kan kjenne meg igjen i det på minst to plan. Det ser så pessimistisk ut, men det er det jo slett ikke. På overflaten beskriver det en følelse man lett kan få, men så må man ikke glemme hva slags gave som ligger i et slikt perspektiv...
Jeg pleier å tenke på dette når jeg er på kirkegården. Ofte går jeg dit når det er mørkt, og da kan det slå meg at det er et sted som er så kaldt og stille og "fattig". Fattig fordi det tilsynelatende bare er graver der -altså det som er igjen av døde kropper, pluss steinene. Kaldt, dystert og vanskelig å forholde seg til. Samtidig kan jeg veldig lett fornemme rikdommen som bor der. Av og til står denne rikdommen så sterk for meg at jeg helst bare ville lagt meg ned på bakken og "tatt inn" dette stedet som tross alt er så verdifullt. Selv om jeg nok ikke blir å gjøre det, kan jeg lett sette denne følelsen i sammenheng med diktet jeg åpnet dette blogginnlegget med.
søndag 26. desember 2010
Et bursdagshjerte
På julaften lagde jeg et hjerte av lys, mest med tanke på Hildur som ville hatt bursdag denne dagen... Det fikk brenne hele julekvelden, og selv om det er en barnslig tanke håper jeg jo at hun kunne se det fra der hun er ♥.
Abonner på:
Innlegg (Atom)