Presten var en meget sympatisk, litt eldre kvinne. Hun ble først litt preget av å komme inn til oss. Jeg husker at hun kommenterte at "det er alltid noe spesielt med disse små kistene". Det er vel ikke så lett å bli vant til det, selv for en prest.
Hun hadde god tid og ville gjerne høre historien om Sofie sitt korte liv. Kista hadde vi ordnet kvelden i forveien. Så ble vi enige om hva som skulle være med i minnestunda.
Først sang hun et vers av O' bli hos meg:
O bli hos meg! Nå er det aftentid,
og mørket stiger - dvel, o Herre blid!
Når annen hjelp blir støv og duger ei,
du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg!
Så var det velsignelse og Fadervår.
Presten leste deretter dette diktet av Svein Ellingsen:
Alt ble med ett så stille
Alt ble med ett så stille,
livet er helt forandret.
Døden har banket på vår dør
og sorgen har fylt hvert rom.
Hvor det er tungt å miste
en vi så høyt har elsket!
Å, hvilken tomhet over alt,
vårt savn er så vondt og sårt.
Mange er våre tårer,
her, blant de tusen spørsmål.
Gud, du som ser vår dype sorg,
vi ber deg: vær du vår trøst!
Vær hos oss midt i savnet,
omslutt oss med din omsorg.
Gud, ta vår smerte i din hånd,
så uro kan bli til fred.
Du som er trøstens kilde,
la oss få tro i sorgen:
tro at vi alltid er hos deg,
vår Herre i liv og død.
Hun sa noe mer her mot slutten som jeg dessverre ikke kommer på akkurat nå (skal spørre Tomas om det), og så tegnet hun korsets tegn på kista.
Til slutt sang hun første vers av "Jeg er i Herrens hender":
Jeg er i Herrens hender
når dagen gryr i øst.
Hver morgen han meg sender
sitt ord med lys og trøst.
Hva dagen meg vil bringe
av glede og av savn,
jeg kan på bønnens vinge
få kraft i Jesu navn.
Jeg synes det burde vært blomster på kista, men det skal hun få når vi får henne hjem.
