Nå er det gått akkurat 14 dager siden sist vi var her. Har hatt en tung dag, og det blir ikke bedre av at jeg er så dønn sliten. Tror Tomas er ganske sliten han også. Han er så bleik og matt i øynene, sikkert fordi han gjør så mye for å passe på meg.
Tenkte jeg skulle skrive litt om hvordan alt dette begynte:
Jeg skulle på ordinær ultralyd onsdag for nesten tre uker siden. Det var i Sandnessjøen. Jordmor bemerket at det ikke var så lenge siden sist jeg hadde vært hos henne, og det hadde hun jo helt rett i. Selma og Tomas var med, men Selma ble så båtsyk og var ennå ikke i form da vi skulle inn. Derfor var jeg forberedt på at de to nok måtte gå litt fram og tilbake. Kort fortalt: Hun fant to mørke flekker i hodet på babyen. Disse kalte hun for pleksuscyster. To leger var inne for å kikke, og de var skjønt enige om at dette ikke trengte å være noe problem. Vi fikk forståelsen av at vi ble sendt til Trondheim for en rutinekontroll. Nå kunne vi få time allerede påfølgende dag, men vi skulle på tur til Riga sammen med et vennepar denne helga, og vi ble enige om å reise på turen som planlagt. Vi avtalte med sykehuset at vi skulle komme på mandag. Jordmora kunne se at det var ei lita jente, og det ble jeg veldig overrasket over. Jeg hadde definitivt guttefølelse!
Mens Tomas var rolig før ekstra-kontrollen i Trondheim, var jeg desto mer stresset. Det hjalp ikke at vi måtte vente ganske lenge på legen. Det var 30-40 lange minutter. Så kom han endelig å hentet oss. Under hele kontrollen fikk vi se jenta på en TV-skjerm. Veldig aktiv jente, det var det ingen tvil om. Legen forberedte oss på at han kom til å kikke ganske nøye før han sa noe. Og han kikket og kikket. Selv om ansiktet ikke avslørte noe som helst, følte jeg mer og mer at noe ikke var som det skulle. Så sier han plutselig at det er ikke cystene som er problemet med dette barnet. Deretter viser han oss mageregionen, og da kan vi alle tydelig se hvordan magen bulet ut. Han sa også at slike brokk noen ganger kan opereres, og noen ganger ikke. Han konsulterte en annen overlege, en dame denne gangen, og hun hadde ikke samme pokeransiktet... Det var ikke vanskelig å se at hun var bekymret. Hun hadde problemer med å få undersøkt hjertet skikkelig fordi barnet hele tiden krummet seg sammen. Etter en liten stund ville de at vi skulle bytte til et bedre ultralydapparat, og så ble det en ny gjennomgang av hele den lille kroppen.
Til slutt var begge overlegene enige om at det var grunn til å være svært pessimistisk, og de så ingen grunn til at en barnekirurg skulle se på henne engang. Så alvorlig var det. De lette en stund etter andre tegn på alvorlig kromosomfeil uten å finne noe som tydet på det.
St. Olavs har et eget fostermedisinsk senter, og virket å ha gode rutiner i saker som denne. Det skulle vel bare mangle, siden det er dette de i hovedsak jobber med. I løpet av kort tid fikk vi vårt eget rom og samtale med lege, jordmor og sosionom. Vi fikk tilbud om fostervannsprøve, noe vi takket ja til. Fostervannet skal dyrkes i sin helhet, men noe av det skulle også brukes til en "trippeltest". Denne skulle fastslå om hun var rammet av Trisomi 13, 18 eller 21 (noe det viste seg at hun ikke er). Resten av testen er så vidt vi vet ikke klar. Vi syntes det var viktig å ta den fordi den vil avsløre en eventuell genfeil hos oss foreldre. Det er jo noe vi i tilfelle bør være oppmerksom på i framtida.
