Det er med stor forundring jeg følger debatten som går i VG for tida. Under overskrifter som "Abort eller fødsel?" får et menneske herje med sine mildt sagt merkelige meninger. På det mest smakløse vis prøver hun å så tvil om anerkjente metoder å bearbeide sorg på. Verre er det kanskje at hun på sett og vis påberoper seg monopol på sannheten. Vi snakker om en forsker som ikke under noen omstendigheter virker interessert i å få nyansert det bildet hun har av situasjonen. I avhandlingen hennes kan man lese at hun har lett etter informantene sine på nettet, blant annet på et forum for gravide. I en periode over to år har hun funnet fram til 23 historier som støtter hypotesen hennes. Hun har aldri møtt informantene. Vel vitende om at jeg er fullstendig inhabil, lurer jeg oppriktig på hvordan et slikt slett arbeid kan komme gjennom det som burde være en streng kontroll? Vi snakker tross alt om en doktorgradsavhandling!
Det som plager meg aller mest er at det nå tydeligvis er greit å diskutere, i avisa, i hvilken grad en mor og en far som mister barnet sitt skal sørge over tapet. Hvorfor skal andre, utenforstående mennesker diskutere hva som er mest riktig? Hvilken verdi har egentlig andres meninger akkurat her? Ville du følt annerledes om du visste at andre mente du følte "feil"?
