I dag er det fem måneder siden bittesmå føtter satte sine dype spor. Akkurat nå for fem måneder siden sto tida helt stille. At det noen gang skulle bli vår, sommer, høst og vinter igjen føltes helt unødvendig og uvirkelig. Alt dreide seg om der og da, en mamma og en pappa og ei bittelita jente. Ei jente med storebrors kroppsbygging og storesøsters nese og munn. Jeg holdt henne ei stund i et hvitt teppe, og jeg husker jeg tenkte at dette nok var pianospilleren vår, på grunn av de lange og tynne fingrene. Hun føltes så skjør, og vi tenkte begge at det var best å ikke røre henne for mye. Det handlet kanskje mest om respekt for henne fordi hun var død. Da vi hadde lagt henne i kista, kysset jeg henne to ganger på panna.
Noen ganger skulle jeg virkelig ønske at jeg kunne levd livet baklengs. Jeg valgte å ikke ha henne på brystet da hun var nyfødt. Jeg trengte en liten stund før jeg maktet å se på henne i det hele tatt. Jeg gikk glipp av å holde henne mens hun ennå var varm. I dag er dette minner jeg så gjerne skulle hatt. Hvorfor var jeg så redd for det faktumet at hun var livløs? Kunne jeg ikke bare visst alt jeg vet nå - den gangen da jeg virkelig trengte det?
Jeg har tent lyset hennes i kveld. Det er utrolig rart at jeg har tent det over 150 kvelder allerede. At tida tross alt har gått.
