Det er jo ren galskap! Hvordan våger vi holde på slik, uke etter uke? Hos oss går det i ett for tida. Vi har noe vi skal nå hele tida. Vi er omtrent ikke sammen lenger, fordi vi bare MÅ noe på hver vår kant. Det hjelper heller ikke at vi har helt forskjellig arbeidstid. Mange ukedager har mannen og jeg et kvarter sammen foran TVen om kvelden før jeg er så trøtt at jeg bare må legge meg. I det siste har vi begynt å si "Jaja, kanskje vi snakkes på familievernkontoret en av dagene da?" i det vi haster ut døra. Meget spøkefullt sagt, selvsagt. Men samtidig er det jo noe i det. En slags erkjennelse av at slik vil vi egentlig IKKE ha det.
Hvem andre enn oss selv har vel ansvar for å gjøre de viktige tingene NÅ? Hvorfor er jeg ikke like stolt og fornøyd over å ha funnet på noe skikkelig gøy sammen med ungene som jeg er av å ha gjennomført noen riktig godt planlagte undervisningstimer? Hvorfor er det slik at jobben alltid "bør" være viktigst? Hvorfor kan jeg ikke bare sette livet først, litt oftere?
Vel, i kveld jobber jeg ikke. Jeg baker kake til verdens søteste straks-2-åring som skal feires i barnehagen i morgen! Hun skal ha med seg det som kommer til å bli en noe overdådig pyntet prinsessekake. Hvorfor? Hun er vel for liten til å i det hele tatt ønske seg en kake? Fordi det er det jeg har aller mest LYST til å gjøre i kveld. Hun kommer til å bli så glad når hun ser den! Dette gir meg faktisk muligheten til å skape et godt minne, om ikke annet for meg selv.
