Tilbake til hverdagen

Nå er det bare én feriedag igjen, før jeg starter på jobb. Selv om feriefølelsen egentlig forsvant i det Tomas begynte på jobb og ungene i barnehagen igjen (mandag denne uka), er jeg blitt veldig vant til å ikke være i arbeid. 9 lange uker ferie, som jo etterfulgte 9 ukers sykemelding. På mange måter har jeg levd i min egen lille boble de siste fem månedene. Nå er tiden inne for å teste om jeg er kommet så langt som jeg tror. Om jeg finner min plass igjen. Spennende og skummelt på samme tid. Jeg gleder meg veldig til å jobbe med alle de supre elevene i ungdomstrinnet. Virkelig! Motivasjonen og lysten til å jobbe er det egentlig ingenting å si på. Samtidig lurer jeg på om jeg kan greie med det. For det ser nemlig ut til at konsentrasjonsvanskene vedvarer, og jeg tenker med (litt) gru på alt jeg må lese og skrive. Det kommer ikke like umiddelbart til meg, verken lesinga eller skrivinga. Tror vel ikke at noen andre kommer til å merke så mye til det, men for meg kommer jobben til å ta en del mer av tiden min.

Det er så rart å bli "dårlig" til det eneste jeg virkelig kunne. Men så er det kanskje slik at det var nødvendig, liksom for å rydde plass til alt det andre, nye, jeg skulle lære meg. I sum kommer jeg nok bedre ut. Kanskje kan jeg til og med være en litt bedre lærer nå som jeg har kjent på kroppen hvordan konsentrasjonsproblemer kan arte seg. Og jeg vet også nå at slike problemer ikke trenger å komme av noen spesiell diagnose. Det er igrunnen ganske utrolig hvordan stress og tunge tanker kan påvirke oss.

Og apropos å være i sin egen lille boble... Hva har jeg egentlig gjort i denne ferien? Vi har jo "bare" vært hjemme, bortsett fra tre dager i Lycksele og en dag på Mo. Det har vært HELT nødvendig. Vi trengte masse fred og ro, og vi trengte å fungere sammen som en familie etter en heller trist senvinter og vår. Det gjorde vi aller best i vårt eget hus, og når været tillot det - i hagen vår og i nærmiljøet. Nå når ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å kjenne en antydning til å ha lyst til å reise bort. Vi tar oss kanskje en "skikkelig" ferie litt på etterskudd i år, hvem vet?

Denne sommeren har jeg øvd meg på å koble helt av. Jeg skjønner nå at jeg faktisk aldri har gjort det før! Utrolig, men sant. Når jeg først havnet oppi et sant kaos av tanker, måtte jeg bare gjøre noe for å styre dem. Ellers ville dagene blitt borte for meg. Så jeg har gått mye. Delvis trosset både dårlig vær og dårlige knær, og vært (blant annet) 30 ganger over Nøva. Det er SÅ utrolig tungt hver eneste gang, like tungt på tur nr 30 som første gangen jeg var på toppen. Derfor er det en seier å greie det HVER gang! Samtidig er det en fin symbolikk i å bestige et fjell. Jeg har trampet fra meg mye uro på turen opp og omtrent løpt ned etterpå. Og jeg har gått MANGE turer helt alene, selv om jeg er (var!) redd for både ørn, villsau og skumle mennesker i skogen. Premien er et roligere sinn, rett og slett. Det er også målet, å holde seg mentalt sunn og frisk. Tror neppe det har gjort noe utslag på vekta, til det har vi nok drukket altfor mye god vin!

Jeg har også hørt "Min Kamp 1,2 og 3" på lydbok. Når jeg har ørepluggene i, er det ingen tvil om at jeg er opptatt. Da tar jeg pause fra alt, om så bare i 5 minutter. Heldigvis er jeg bare halvveis i bokserien, så her har jeg avkoblingsmuligheter utover høsten også.

Neste punkt på avkoblingslista er strikking. Enkel oppskrift, selvfølgelig. Jeg strikker et teppe av noe restegarn. Utrolig avslappende, og det kommer til å ta laaang tid før jeg er ferdig.

Det siste jeg skal nevne i dette innlegget, er KAKEBAKING! Jeg har hatt en slags aha-opplevelse når det kommer til baking (så banalt at jeg ikke kan si det engang). Jeg har bakt mange kaker. Hvis man bruker kakebaking som avslappingsteknikk gjelder det å be gjester ofte slik at man slipper å spise alt alene ;) Eller ta med kake til noen. Det pleier å slå an.