Jeg har fått brev

Den 25. juni skrev jeg om et brev jeg hadde hatt liggende en stund. Det var et brev til sykehuset. Lenge var jeg så i tvil om jeg skulle sende det i det hele tatt. Det er noe med å skulle blottlegge følelsene sine rundt noe vanskelig som har skjedd. I tillegg måtte jeg sende med bilde av det dyrebare, døde barnet mitt. Til totalt fremmede mennesker. Hvem som ville åpne brevet og lese det var jo fullstendig utenfor min kontroll. Jeg leste et sted at foreldre som har mistet barnet sitt ofte vil prøve å være "flinke" pasienter - fordi de føler skam og skyld, og at de derfor ikke vil bli tatt for å overreagere/være hysteriske. Kanskje var det en slik følelse som fikk meg til å veie hver eneste setning i brevet. Er denne for krass? Virker jeg mindre bebreidende hvis jeg heller skriver det slik? Dette brukte jeg uforholdsmessig mye tid på. Muligens var det også dette med "flinkheten" som fikk meg til å vente så lenge med å sende det. Som for å spare "dem" for ubehag, ikke bruke opp deres tid på det som i realiteten er mine problemer... Det endte med at jeg sendte et skikkelig snilt og ytterst saklig brev. Totalt ribbet for anklager og bebreidelser. Likevel håpet jeg å få fram budskapet mitt: Jeg trenger svar på om dette er godt nok av sykehuset. Må pasientene deres regne med at store misdannelser overses på ordinær ultralyd?

Man gjør seg uansett sårbar når man stiller spørsmålstegn ved praksisen til et sykehus. Det er nesten som om man sier at man tror man selv vet bedre enn dem. De kunne komme til å gå i forsvarsposisjon og/eller hevde at jeg er urimelig. Ville jeg orke det? Jeg kunne på den annen side oppdage at de faktisk har for lite kunnskap. Det syntes jeg ville være utrolig skremmende. Grunnen min til å sende brevet ble til slutt de kommende mødrene som kan komme til å forlate ultralydrommet uvitende om at barnet de bærer har et livstruende brokk av noe slag. Jeg vil at rett skal være rett. For Sofies skyld, og for andre barn som henne.

For et par dager siden fikk jeg et svar, i brevs form, underskrevet av to personer som jeg aldri har vært i kontakt med. Utover at de starter brevet med å beklage sorgen som har rammet oss, er det fint lite som besvarer spørsmålene mine. Ingenting faktisk. Det virker som de tror jeg mener at de skulle kunne greie å stille diagnosen Cantrells pentalogi. Det ville vært fryktelig dumt av meg å tro, selvfølgelig, og det er jo heller ikke det jeg skriver. Utover det skriver vedkommende en hel del om hva som gjøres ved funn av vanlige navlebrokk (operasjon etter fødsel, prognoser osv.), og dette har jo ingen relevans for vår sak. Det står også en hel del om deres gode treffsikkerhet når det kommer til ultralydtermin, og hva som gjøres sent i svangerskapet dersom terminen avviker fra mors termin. Igjen fullstendig irrelevant. Til slutt oppsummeres brevet med følgende:

Ingen her i X har verken ultralydserfaring nok eller kunnskap nok til å stille diagnosen Cantrells pentalogi på ultralyd, dette gjelder uansett graviditetslengde. Omfaloceler eller andre større bukveggsbrokk vil imidlertid bli sett dersom de er så store og så tidlig utviklet at man kan se dem ved tidspunktet vi normalt gjør terminbestemmelsen. Om et større brokk av denne typen er til stede og ikke blir oppdaget, så har vi et kvalitetsproblem! I dette tilfellet kan vi bare forholde oss til den konklusjon som er satt: ikke sett patologi.

Det er spesielt den andre setningen jeg stusser på. Sofie hadde et stort og utviklet bukveggsbrokk. De så det ikke. Har de et kvalitetsproblem eller har de ikke? Ordet "kvalitetsproblem" sto forøvrig både i kursiv og var understreket, dersom det hjelper på forståelsen for noen. Jeg er like langt.