I går, 10. august, var termindatoen min. Jeg måtte kjenne litt på hvilke følelser dagen ga meg, før jeg kunne skrive noe om den. Og det første jeg tenker er egentlig at det er "rart". Rart at det kom en dag som skulle betydd noe spesielt. Det rareste er kanskje nettopp den lange tiden det tar å venne seg av med tankene. Da tenker jeg spesielt på tankene om alt som skulle vært sånn eller sånn. Disse tankene lot seg ikke stoppe av at hun døde. Jeg håper på en måte at dette svangerskapet endelig kan være over nå, også mentalt? Snart kommer det en dag der jeg ikke føler meg usynlig høygravid når jeg er sammen med andre, ikke sant? Ønskene og forventningene jeg hadde, sitter så dypt i meg ennå. Samtidig er det jo som om hun som bodde der inne ble borte for verden hun en gang var en del av. Vet ikke om dette gir mening for noen andre enn meg selv? Jeg synes disse tegneseriene sier noe vesentlig om tiden det tar, på både den ene og den andre måten.
Det var en som spurte meg: "Er det mer liv og mindre sorg nå?" Til det må jeg jo svare et definitivt JA! Jeg ønsker ikke å synes synd på meg selv, og det er en følelse jeg kjemper imot så godt jeg kan. Av og til må jeg imidlertid "hvile" litt i selvmedlidenheten. I går var en slik dag. Da sa jeg til meg selv at i dag kan du bare synes synd på deg selv så mye du vil. Det er godt å gi seg selv lov til det, men så må det også ta slutt rimelig fort etterpå. Det er en følelse som stjeler tid og krefter, og den innskrenker livet mitt for mye hvis jeg lar den herje som den vil. Da vil det bli for vanskelig å se gravide, mødre med nyfødte babyer ... Til slutt ville jeg sikkert prøve å unngå familier med tre barn, søstre som er tette i alder ... og sånn kunne det jo bare få fortsette.
Det gjelder å ta med seg det nyttige i sorgen.
