Vet du forresten hva som er dagens ord på kalenderen min?
Der sola alltid skinner, blir det ørken.
Vel, en god ting kan ikke sies for ofte! Og det må gjerne uttrykkes på mange forskjellige måter.
Det er en voldsom omstillingsprosess å skulle lære å leve med denne grunnleggende ambivalensen i livet. Noe av det mest slitsomme med å være i den tidligste sorgfasen var at alt var så tosidig. Det jeg var mest trist for, hadde også sine takknemlige sider. Og i denne takknemligheten var det jo spor av glede. Samtidig som jeg var uendelig trist for å ha mistet Sofie, så var jeg på en måte like uendelig glad for å ha fått nettopp henne. På samme måte kunne glade hendelser gjøre meg trist. Etter hvert skjønte jeg jo at det skal være sånn. Før satset jeg alt på at ting skulle ordne seg. Når de ikke gjorde det, var min første tanke å undertrykke det som var vanskelig for at "harmonien" igjen kunne få råde. Jeg trodde at et liv i bare glede ville være det beste livet. Aldri hadde jeg vel tid til å finne ut hva smerten i livet kunne lære meg? Om jeg hadde kunnet velge, ville jeg valgt bare solskinnsdager. Nå greier jeg ikke å tenke slik lenger. Hvorfor skulle ikke jeg oppleve mørke og tristhet?
Jeg har en perlekrans med 18 perler. På en ganske merkverdig enkel måte (når man har tenkt på det en ganske lang stund) gir den en oversikt over livets ulike sider. Før syntes jeg noen av perlene var litt skumle, men nå tenker jeg mer at skal man prøve å skjønne LITT av helheten, må de alle være med. Den blå perlen er kanskje en av de jeg liker best:
Den himmelblå perlen er livet sin rastplass. Vi ligger i de grønne enger ved livets vann. Henter hvile og ny kraft. Her får vi være uten å gjøre. Her er ingen krav. Her er livsmot og livslyst! Nyt! Perlen kalles også for bekymringsløshetens perle.
Men hva hadde vel den blå perlen vært uten for eksempel den brune, som står for motgang, og den sorte som symboliserer de tyngste stundene i livet? Hvordan skulle vi virkelig skjønne hva "livsmot", "livslyst" og "bekymringsløshet" er, uten motgang og tunge stunder?
Når man kommer til den blå perlen, er det meningen man skal takke for noe. Jeg har så mye å takke for. Samtidig som jeg takker for alle menneskene og alt det "gode" jeg nå har i livet mitt, takker jeg alltid for Sofie... vel vitende om at å takke for Sofie på mange måter også er å takke for sorgen.
