I en blogg som denne er det bare noen få hendelser som får plass. Jeg ønsker i utgangspunktet ikke å blogge om "alt og ingenting", og skriver helst når jeg har noe viktig på hjertet. I disse tider hender det at jeg har sterke opplevelser, og da skriver jeg helst om dem. Da kan det jo se ut som om livet mitt er bare trist, men det er det absolutt ikke. Denne dagen har vært et kaos av følelser. Nå er jeg nettopp kommet hjem fra en totimers tur sammen med ei trivelig dame, og så har jeg vært på kirkegården og tent lys hos Sofie. Før jeg skal slappe HELT av og legge meg tidlig, har jeg lyst til å fortelle hva som ble den store "hendelsen" i dag.
Først må jeg bare si at jeg har vurdert litt fram og tilbake om jeg i det hele tatt kan skrive dette. Det involverer andre, og jeg er ganske opptatt av at andre ikke skal omtales i bloggen min sånn uten videre. Her er det imidlertid min egen opplevelse som skal stå i sentrum, så det får stå sin prøve!
Vi har fått ny rektor, og siden hun ikke kjenner oss fra før var det naturlig med en presentasjonsrunde rundt kaffen i morges. Jeg satt sånn til at jeg ble den siste som fikk ordet. Mens jeg satt der og hørte de andre fortelle om sine menn/damer og barn, tenkte jeg at NÅ - nå skjer det jeg har fryktet i 5 måneder. Nå kommer noen jeg ikke kjenner til å spørre om barna mine. Den dagen Sofie ble født, lovte jeg meg selv at jeg aldri skal "fornekte" henne. Hun skal alltid regnes med, hun er et av mine tre barn. På de minuttene det tok å gå runden rundt bordet, rakk jeg å grue meg noe helt forferdelig til å si det. Jeg ante ikke om hun visste om dette, og av forskjellige grunner fikk jeg ikke snakket med henne før skolestart. (Jeg hadde tenkt å fortelle det på forhånd slik at den første dagen skulle gå litt lettere.). Hun ser oppmerksomt på meg, og jeg forteller hvor jeg er fra og litt sånt. Så kommer det til dette med barna, som situasjonen krever at jeg tar med.
Jeg kjenner at jeg ikke helt greier å si det uten at stemmen skjelver litt. Men så tenker jeg at jeg må bare si det likevel:
"Jeg har tre barn, to som lever og ei som er død".
Tror det var omtrent sånn det kom ut. Her hadde jeg ikke bestemt meg på forhånd hvordan jeg skulle si det. Muligens litt rart å si det slik, det kan hende. I alle fall, plutselig ble alt h e l t stille. Det varte bare en liten stund, men det var som om et lydløst gisp gikk gjennom rommet. Jeg vet ikke hva det var, men blikk og bevegelser røpte liksom at de aldri hadde trodd jeg ville si det. Jeg vet ikke helt hva som kan ligge i en slik ordløs reaksjon, men den traff meg rett i hjertet. Den fikk meg til å legge til at jeg stort sett har det fint, men at det fremdeles tar mye energi ... og at jeg er spent på hvordan det vil bli å være tilbake. Samme korte, men (for meg) ubehagelige stillhet fulgte.
Jeg har verdens søteste kollegaer, bare for å si det med en gang. Dette har ingenting med dem å gjøre. Jeg tar dette som et "symptom" på hvor dårlig man helt generelt er til å takle død og sorg. Hadde jeg vært en av dem, hadde jeg helt sikkert reagert på samme måte. Det vet jeg, for jeg kan så godt huske å ha vært i lignende situasjoner tidligere.
Opplevelsen fikk virkelig sette seg fast i meg i løpet av dagen. Endelig hjemme måtte jeg bare sette meg rett ned og innrømme for meg selv at sånt som dette knuser englemammahjertet mitt. Dette skjedde meg, og jeg lever med det. Skal ikke verden da kunne tåle å høre om det?
Samtidig er jeg lettet over at denne barrieren er brutt. Nå har jeg sagt det. "Jeg har tre barn, to som lever og ei som er død."
