Rapport fra en avlyst 17. mai-feiring

Jeg følte meg over gjennomsnittet egoistisk da jeg bestemte meg for å ikke feire 17. mai i år. Vel vitende om at det ville ramme Selma, og til dels Oskar, og sikkert også mannen i huset, valgte jeg å ta dette som en helt vanlig dag. Oskar godtok forklaringen min, og var vel egentlig bare glad for at han kunne være med på alt, selv uten meg. Heldigvis er det andre som har ei ledig hand å låne bort! Tomas har vært spillende korpsdirigent, kakebaker og kokk og har hatt fullt opp i hele dag. Selma og jeg har vært hjemme. Vi har bada, rydda og vaska litt i huset og sett på Playhouse Disney. Ikke noe flagg, ikke is eller kake, ikke kjole, ikke noe hurra eller kongen på slottsbalkongen på tven, ingenting. Hun savnet det jo ikke, og hun kommer neppe til å huske at hun ikke fikk feire 17. mai da hun var nesten to år. Likevel må jeg nok kjenne på elendig mamma-følelsen i kveld. 17. mai på Lovund pleier å være så utrolig koselig, men jeg var ikke klar for det. Det er noe med å falle ut av pariserhjulet når man er nesten på toppen. Det tar litt tid før man orker å gå på tivoli igjen.