Første dag på jobb

Det kunne like godt vært første dag på jobb noensinne, for så spent var følelsen jeg våknet opp med i morges. Jeg er fortsatt sykemeldt, og får gå til og fra som jeg vil. Men jeg vil være der, og derfor går jeg dit. I tillegg har jeg noen ufullførte prosjekter som ligger på pulten min og samler støv. Jeg har også karakterer å sette. At jeg vil være der er kanskje å uttrykke seg litt feil, men jeg trenger å være der. "Ingen er tjent med at du står igjen på perrongen når toget går", som han sa. Målet er at jeg etter hvert skal finne andre ting interessante, engasjere meg i andre igjen.

Og så - når jeg satt der igjen, følte jeg bare at alt var rart. Jeg har ryddet på en rotete pult og lagd liste over det jeg skal rette: gloseprøver, vocabulary tests, engelske stiler og tentamener x 2, RLE-prosjekter og historieprøver, norsktentamener, logger i plussnorsk. Jaha. Det er det jeg skal bruke tre uker til. Det skal jeg altså gjøre, eller det velger jeg å gjøre (for jeg må jo ikke), samtidig som jeg egentlig bare tenker på det ene barnet mitt (hun som er død, ja). Jeg skal også forholde meg til mine gode kollegaer, og stemninga er stort sett god. Man forventer at andre er positive, og at alle bidrar til å gjøre hverdagen hyggelig. Ok. Hvor positiv burde jeg egentlig være nå? Hele tiden? Litt positiv i hver setning? Kan jeg egentlig være litt negativ, hvis jeg liksom greier å si noe positivt til slutt? Jeg vet ikke. For sorgen har gjort meg så sær og annerledes. Jeg skjønner ikke lenger hvorfor folk bare vil snakke om hyggelige ting, og jeg henger meg opp i at de alltid vil det. Jeg har liksom ikke noe positivt å fortelle om. Og hvis jeg har det, så handler det om positive ting jeg ser i det mørke og negative. For jeg ser mange positive ting gjemt i de negative, men det er det ikke bare å forklare.

Å finne balansen er en gedigen utfordring. Jeg har lest litt i denne bloggen og den beskriver mye av det som skjer i livet mitt for tida. Hun skriver blant annet: "For mange av oss er smerten det eneste bevis på at barnet vårt har vært, og vi ønsker ikke at den skal forsvinne". Denne setningen var viktig for meg å lese. Dess mer jeg forsøker å komme tilbake, jo mer blir jeg klar over at den tilstanden hun beskriver dessverre ikke er så lett forenlig med det vanlige, normale livet. Det er nettopp det som gjør denne fasen så utfordrende. Jeg vil aller helst snakke om døden, men det er det jo ingen andre som vil. Det blir veldig fort for mye. Og uansett hva man sier, kan man fort få inntrykk av at man bare er en som sprer uhygge rundt seg.

Etter å ha vært der noen timer, i det som før var min helt normale hverdag, kjente jeg at det var på tide og gå hjem. Jeg tenkte at jeg hadde øvd nok for i dag, og at det skulle bli godt å komme hjem og være meg selv igjen. For det er slitsomt å "være noe" man egentlig ikke er. I det jeg skulle gå ut porten, er det en som snakker til meg. Det er en av de yngste jentene som sitter på gjerdet. Hun sier: "Katrine, eg har vært på gravgården. Så fint dokk har pynta der. Det va veldig trist." Jeg måtte bare smile til henne. Akkurat da fantes det faktisk ingen andre ord jeg heller ville høre.