Du fikk den fineste begravelsen.
Foruten mamma, pappa, Oskar og Selma var disse tilstede: Farfar, Bestemor, Bestefar og Hilde, Mormor og Arnfinn, Catrine, Thor-Harry, Randi, Linda, Andreas og Hild. Gunvor var kirketjener, og Erling ringte med kirkeklokkene. Christine Lindbjør var prest.
Om morgenen fikk jeg en melding fra Catrine. Hun hadde trukket et bibelvers som skulle gjelde for meg på denne spesielle dagen. "Herren er med, jeg kan være trygg", sto det. Selv om jeg ikke har så mye greie på bibelvers, tok jeg det som et godt tegn. Et tegn på at dagen ville bli bra, tross alt.
Hadde jeg visst hvor lettet jeg skulle bli over å få deg hjem, hadde jeg nok ikke vært så bekymret. Jeg var veldig engstelig for hva som ville møte meg. Bekymret for å være sammen med så mange mennesker på en gang. Jeg hadde gruet meg til å møte alle de andres reaksjoner. I tillegg var jeg redd for at synet av den lille kista ville få meg til å føle for mye akkurat i denne stunda. Men selv om det var en vond stund, var jeg mest opptatt av at vi på en måte var sammen igjen, alle fem. Når jeg så på kista di, følte jeg mest av alt en ro i kroppen. Og jeg kjente at jeg allerede hadde latt deg dra. Mens det for de andre kanskje var i selve begravelsen at de fikk kjenne på tapet av deg, har jeg, sånn fysisk sett, mistet deg for så lenge siden. I hjertet mitt vil du alltid finnes.
Kistedekorasjonen din var satt sammen av hvite liljer og rosa roser, fordi dette er de vakreste blomstene mamma vet om. Jeg tenkte lenge på hva som burde stå på båndet, og endte opp med det aller første jeg tenkte på, nemlig "Du vil alltid være i våre hjerter". På blomsterhjertet fra Oskar og Selma sto det "Vi ventet på deg og ønsket deg så". Videre fikk du et blomsterhjerte fra Per Olav m/fam, Thor-Harry m/fam og Andreas m/fam. Dette hadde teksten "Så lita og umistelig. Føler med dere i sorgen". Fra Bestefar og Hilde fikk du en bårebukett med teksten "Du har en plass i våre hjerter". Båredekorasjonen fra Mormor, Arnfinn, tante Birgitte og Stein André og onkel Robert hadde teksten "Du lever videre i våre hjerter". Sist, men ikke minst fikk du en bukett hvite liljer av Farfar m/fam. På kortet sto det "Vi møtes". Vi fikk også et flott kort fra barnehagen.
I preludiet fikk vi blant annet høre "Blå salme". Det satte jeg så pris på, for den sangen har betydd så mye for meg de siste ukene. Det er en sang som "lover" at man til slutt vil skjønne seg på livet, hvorfor det bød på både vonde og gode opplevelser. Vi sang også to andre salmer som betyr så mye: "Ingen er så trygg i fare" og "Blott en dag". Farfar sang "Den dag kjem aldri" for deg, og "Fadervår". Christine satte ord på essensen i det som har hendt oss, og fikk også med det aller viktigste: Det er en mening med livet ditt og døden din. Hun leste også diktet "Nå åpner savnet sine øde vidder" av Svein Ellingsen. På kirkegården sang vi to vers av "Jeg er i Herrens hender".
Om ettermiddagen var vi tilbake på kirkegården for å se på gravstedet ditt etter at graven ble lukket. Du hadde fått et kors med navnet ditt på, og blomstene var nesten bare blitt vakrere av all den friske lufta. Mamma kan egentlig ikke tenke seg et finere sted å få hvile, der like under lundeura. Vi tente også lys for deg i lykta som Farfar ga deg. Lyset ditt her hjemme brenner hele dagen.
Jeg håper riktig mange får se grava di mens blomstene ennå er så fine. Og det er mammas store og viktige ønske at folk ikke lenger skal være triste på våre vegne. Jeg håper de kan stå ved grava di og være takknemlige for alt det gode de har i livene sine, og at de gjerne sender oss noen positive tanker. Din historie har nådd mange, og jeg vil ikke at folk skal tenke at vi var uheldige som fikk deg. For det er ikke sant. Du har lært oss så mye om livet. Å leve med savnet etter deg føles som verdens dypeste kjærlighetssorg, men vi ville aldri, aldri i livet, vært deg foruten. Du vil alltid være ønsket, elsket og husket av oss.
Hilsen mamma
Alle bildene er tatt av morfar.
