Begravelsen

Så kom dagen som jeg hadde fryktet og gruet meg sånn til. Jeg har gruet så mye de siste dagene at jeg nesten ikke har spist. Jeg har hatt så vondt i kroppen, hatt tungt for å trekke pusten skikkelig, jeg har grått, og jeg har sukket høyt og mye til alle som har snakket med meg. Heldigvis har jeg snakket mye disse dagene, og jeg har greid å be folk om råd. Dette har i sin tur ført til at jeg har fått mange gode råd og innspill av kloke mennesker. Hver dag veksler jeg mellom å være i en tilstand av svart og tåkete sorg og noe som ligner på ren takknemlighet for alt det gode jeg har - så mye faktisk, at jeg begynner å lure på at det er to sider av samme sak.

Og så kom hun, i den lille kista si, og ga mammaen sin fred og ro i kroppen en liten stund.