Jeg må starte med å si at jeg er så FORNØYD med steinen! Den ble akkurat slik vi ønsket at den skulle være. Og teksten er helt riktig! Det kunne jeg liksom ikke vite før jeg fikk se den. Tidligere i dag var jeg så nervøs! Steinen kom i aller siste liten, i forhold til vedlikeholdsarbeidernes ferieavvikling. Tormod sa han skulle prøve å få satt den opp i dag, og selv om jeg stolte veldig på at han kom til å gjøre det - så kunne det jo komme noe i veien. Det hadde vært synd om den hadde blitt liggende. Dernest begynte jeg å tenke på alle slags skrivefeil som kunne ha sneket seg inn... Så for meg at vi måtte sende den tilbake, og slik fikk nå tankene spinne!
Så fikk jeg sett den og ble så positivt overrasket. Nå er jeg bare lettet og glad! Haugen er jevnet ut, og vi har bare steinen og det lille bedet å holde orden på. Det ser så mye mer ordentlig ut. Selma var med for å ordne litt. Vi skiftet ut blomstene og plasserte pynten utover på nytt.
Vel vitende om at dette er den siste store, "ytre" hendelsen i forbindelse med Sofies liv og død, tenker jeg at jeg med steinen setter punktum for en del greier. I all hovedsak er det en god ting. Det er godt å kjenne til hele historien hennes. I minnealbumet blir bildet av steinen det siste. Nå har jeg dessuten et minnesmerke, et ytre bevis på at hun har vært her og at hun ble/blir satt pris på. Minneordet forteller folk om den store meningen med livet og døden hennes. Aldri hadde jeg vel trodd at et så lite menneske kunne forandre så mye. Jeg står så utrolig mye rikere tilbake. Den "indre" historien om Sofie og om meg, om alt jeg skal lære av henne, den er bare så vidt begynt.
¨(Det litt hjelpesløse blikket handler om at hun kun kan sitte i ca et sekund før hun må opp å se hvordan bildet ble.)
