Jeg har lyst til å dele et dikt som er skrevet av Jens Bjørneboe. Diktet fant jeg i diktsamlinga "Himmelbrev", og det er et dikt jeg trekker litt på smilebåndene av. Således skiller diktet seg ut fra de øvrige diktene i boka. Det er så makabert, så ytterst pussig, men samtidig et slags uttrykk for en svart humor - i hvert fall for meg.
Likskjorten
Hun gråter og gråter, den unge mor.
Hun gråter og gråter sig ned.
Og ingen ting på den grønne jord
kan gi hennes hjerte fred.
Hun gråter istykker hver tro og bønn.
Hun gråter til natten tar slutt.
Hun gråter over sin lille sønn,
sin lille, døde gutt.
Hun gråter istykker sitt eget liv,
hun gråter sitt liv ihjel.
Hun gråter sig gammel og krum og stiv.
Snart gråter hun ut sin sjel.
Så kommer en natt, da står han der
på nakne, bløte føtter,
skjønt alle vet jo at han er
i ro mellom rognens røtter.
Han står der søvnig og ser sig om,
han gnir sig med hånden i øyet,
så liten og lys i det mørke rum,
så kold og våt i tøyet.
Og moren står op: jeg ventet dig!
Så er min sorg da slutt.
Så kom du da igjen til mig,
min lille, døde gutt.
Da sier han: Mor, av all din gråt
blir jeg så kold rundt kraven.
Jeg får ikke sove når skjorten er våt,
da ligger jeg våken i graven.
