I møtet med en krise i livet kan man ofte føle at man må begynne på nytt. Det skjer noe som rokker ved gamle forestillinger, og man er ikke lenger den man var. I det siste har jeg blitt grundig utfordret av en femårings store undring og redsel for døden. Jeg har fått så mange vanskelige spørsmål: Hva skjer når vi dør? Når skal vi dø? Hvem skal dø først? Hvem skal passe på oss hvis mamma og pappa dør? Jeg har jo ikke noe fullgodt svar på noen av disse, selvfølgelig. Så ærlige svar som mulig hjelper litt, men han mangler helt åpenbart en større sammenheng å sette døden inn i.
Det har fått meg til å tenke tilbake på meg selv, og hvordan det var da jeg var liten. Selv om verken jeg eller mine venner vokste opp i det man kan kalle religiøse familier, har jeg inntrykk av at det var ganske vanlig å be aftenbønn eller synge sanger som "Kjære Gud jeg har det godt". På skolen sang vi "Fager kveldssol smiler ..." hver dag de tre første årene. Vi var egentlig veldig heldige som fikk gå på Lørdagsklubben i Selfors kirke, og det var et fellesskap som inkluderte omtrent alle barna i området. Her var vi hver lørdag formiddag fra vi kunne være der uten foreldre. Jeg hadde også en mormor som la sine viktigste papirer i Bibelen. (Jeg husker det så godt, for hvis hun lette etter noe, så kunne man nesten være sikker på at det lå i Bibelen.) Det jeg vil fram til, er at religionen var mer nærværende rundt oss. Normen var liksom å delta i det, om ikke så ofte og ikke så mye. Jeg husker faktisk ennå de 4-5 elevene på barneskolen som var fritatt fra kristendomsundervisning. Det var ikke vanlig, og det ble (kanskje) oppfattet som litt drastisk.
Da vi fikk barn i 2005 var situasjonen en helt annen. Strømningene i tiden sa at barn og religion ikke hørte sammen. Skulle han døpes i det hele tatt da? Var det ikke bedre at han fikk velge selv når han var gammel nok til å skjønne hva det dreide seg om? Vel, han ble døpt (kanskje mest for at oldemor skulle bli glad), og nesten fire år senere ble Selma også døpt (fordi det var tradisjon?). Av og til har jeg vært fornøyd med avgjørelsen, og andre ganger har jeg angret. Jeg vil helst ikke døpe barna mine uten å mene noe med det. Det er ikke grunn god nok at andre blir fornøyde, eller at det er tradisjon. Vanskene for å bestemme seg for det ene eller det andre har ført til at jeg ikke har fulgt dette opp. Vi har ikke bedt aftenbønn, ikke sunget noe, ikke lest noe særlig med kristent innhold. Oskar har vært noen ganger på søndagsskolen, og jeg har vært skeptisk. Stundene i kirka gjorde voldsomt inntrykk på han, og han kom hjem helt "høy" på alt som hadde med Gud og Jesus å gjøre. Han begynte å opponere mot oss med å for eksempel si: "han Gud sei at eg får lov å spreng inne". Hans egen tolkning, selvfølgelig.
Men så skjedde det så mye. Jeg levde gjennom mange dager der det eneste som kunne trøste meg bittelitt var et par av Lina Sandells salmer. Jeg lærte, helt av meg selv og uten å være påvirket av noen andre, at i noen situasjoner er det bare dette språket som er dekkende. Og noe av det samme føler jeg i møtet med min femårings spørsmål om døden. Han må få lov til å tro at det er en plan bak det hele, at vi skal et sted og at vi blir passet på. Til det trengs det litt bakgrunnskunnskap, og det blir min oppgave å lære han noe om det. Så får alle mine forbehold komme senere.
