I dag står det:
Det fins noen
vakre mennesker
som evner å kaste lys
inn i andres mørke.
Takk for lysbærerne!
Jeg ble glad da jeg leste det! Dette er ord jeg kjenner meg igjen i, for jeg har noen sånne lysbærere rundt meg. I kveld tenker jeg spesielt på de fantastiske menneskene som gjennom sitt arbeid har kommet i kontakt med oss, både de på sykehuset og de vi har hatt så god hjelp av siden vi kom hjem.
Å skulle kaste lys inn i andres mørke må være utrolig utfordrende. Kanskje tenker de ikke på det selv, at det er det de faktisk gjør? Mine tanker går ofte til sosionomene og jordmødrene på avdelingen for risikosvangerskap/fostermedisin ved St. Olavs. De jobber ikke med annet enn omstendighetene rundt syke/døde babyer og deres foreldre. Dag ut og dag inn. Bare sjokk, smerte og bunnløs fortvilelse. Hvordan greier de det egentlig?
For å kunne kaste lys inn i andres mørke, må man våge å se den andres smerte. Man må tåle å høre det som blir sagt, uansett hva det er. Jeg har så mange timer med gode og viktige samtaler bak meg. Når jeg har tenkt alle mine rare, forvirrende og skremmende tanker har jeg hatt mulighet til å snakke med rolige og stødige mennesker som har kunnet berolige meg med at jeg er normal. At de har hørt dette før. At det jeg sier ikke er sjokkerende på noen måte. Slikt roer hjertet, og det gjør at det sakte men sikkert lysner.
