Å finne fokus

Her for noen uker siden sa det stopp, og jeg ble sykemeldt. Over litt tid glemte alt om hva som egentlig er viktig her i livet, og jeg prøvde altfor hardt å greie med alle rollene jeg vanligvis har. Etter hvert som jeg ble tatt av hverdagen og alt maset, måtte jeg kutte ut flere og flere av oppgavene her hjemme. Å være sosial kunne jeg bare drømme om, for det orket jeg ikke. Det var ikke flere krefter igjen! Jeg ville bare hjem og legge meg etter jobb. Det var samtidig så fortvilende å kjenne at uroen, trettheten og tristheten bare tok overhånd, når jeg egentlig VISSTE hva JEG måtte gjøre for å unngå det. For det jeg holdt på med, og som jeg tror mange gjør, var å kutte ut alt som ga meg glede og overskudd - fordi jeg da trodde at jeg fikk mer tid til å gjøre det jeg MÅTTE...  Jeg kunne lett finne på å la være å gå tur, ikke ta meg tid til å spise ordentlig mat ... ikke engang ta meg tid til å tisse ... fordi jeg trodde jeg ville være mer effektiv om jeg lot være. Det er ikke så lenge siden jeg snakket med en på jobb om dette. Hadde ikke alt vært bedre om alle tok seg tid til å dekke sine basale behov? 

Hvordan kunne vi egentlig ellers gjøre jobben vår skikkelig?

Jeg husker at vi nærmest konkluderte med at vi nok hadde valgt feil yrke til å kunne tenke på oss selv først... Det er liksom så få pauser og så mye stress... Nei, nei, nei, tenker jeg nå. Vi som jobber med mennesker burde så absolutt øve oss aller mest på det man kan kalle sunn egoisme! Det gjelder jo for alle foreldre også. Barn merker det fort når den voksne er for sliten, på den ene eller andre måten, og de tar gjerne ansvar for det.

Så var jeg hjemme i to uker fordi legen mente jeg hadde depresjon og at det beste jeg kunne gjøre for meg selv var å hvile mer. Ikke ha for mange oppgaver. Finne tilbake til fokuset igjen. Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i diagnosen, kjenner jeg at denne pustepausen var helt nødvendig. Den ga meg muligheten til å stoppe opp og plukke opp alle bitene igjen. Jeg fikk tid til å tenke og til å innse at arbeidskapasiteten min er langt mindre enn jeg trodde. Det nytter ikke å presse seg til bedre konsentrasjon og hukommelse, for eksempel. Det må ta den tida det tar. At jeg vil tilbake er ikke nok! Å hvile hjalp, men det var en annen ting jeg gjerne skulle gjort, og det var å fortelle de jeg jobber med om den lille jenta som bor i hjertet mitt. Og ikke bare ville jeg fortelle om henne, men om hvilke spor hun har satt i meg. Selv om jeg følte meg litt som denne karen...

... gjorde det så godt å fortelle det! Og jeg er så heldig som faktisk bare kunne si det jeg hadde på hjertet og få så fin respons tilbake. Den stunda forandret faktisk på noe for meg. Jeg kunne slippe det litt mer. Det er jo det som skjer når man deler noe. Man flytter liksom mørket sitt ut i verden for ei stund. Man kan jo bare lure på hvorfor terskelen vanligvis er så høy for å dele sine sårbare erfaringer. Mange ganger er jo det å dele selve veien ut av det vonde. Og, selv om det er vanskelig å tro det, så kan jo det at JEG forteller gjøre at andre også greier det. En annen erfaring jeg har gjort meg, er at folk setter pris på å høre det, også om det er noe trist man bærer med seg. Jeg opplevde akkurat det da jeg kom tilbake til klassen. De ville jo veldig gjerne vite hvorfor jeg hadde vært borte. Jeg tenkte at det mest reale var å si sannheten, og som forventet tok de det helt fint. Vi fikk det så travelt den ene timen jeg hadde dem denne dagen. Mot slutten av timen sa jeg derfor bare at hvis de ville kunne jeg fortelle dem litt om hva som skjedde da Sofie døde en annen dag, og kanskje vise dem noen bilder. Da lød svaret:

"Å neeeei, kan du ikke fortæl dæ no?? Pliis"