Dette sto på en fb-status i går, og det er et sånn klok "ide" som fornuften så lett forstår, men som hjertet ofte har så vanskelig for å skjønne. Jeg pleier å si at jeg vet hva jeg må gjøre og hva jeg må tenke, men at hjertet ikke henger helt med. Hjertet motsier fornuften hele tiden, og det er slitsomt. Fornuften sier: "Slapp av, du kommer til å kjenne på sorgen hele ditt liv..., det går fint om du gir deg selv en pause nå" og "du har lov til å være glad". Hjertet er ikke enig. Det synes sorgen er tryggest, for der har jeg vært så lenge nå. Jeg vet ikke hvor eller hvordan jeg skal være hvis jeg ikke skal være i sorgen. For jeg var en annen før, og det tar tid å finne ut hvem jeg har blitt. I sorgen er dessuten Sofie nærmere meg. Hjertet kan også finne på å si at jeg fortjener å ha det vondt. Og den tanken er det så lett å gi etter for! Den gir rett og slett mer mening. Man leter alltids etter en forklaring på hvorfor man føler som man gjør. Hvorfor er jeg trist før jeg står opp om morgenen? Jo, fordi jeg fortjener det. Det enkleste svaret er ikke alltid det beste. Fornuften minner meg heldigvis på at hjertet av og til kanskje tar feil.
Jeg tror jeg kan si at jeg er flink til å møte det jeg er redd for. På en måte liker jeg å bli utfordret på noe jeg egentlig ikke tør. Visst kan jeg si "nei" og "aldri i livet", men det irriterer meg å ikke tørre. Jeg vil gjerne tørre
ALT! Min krig, derimot, den er vanskeligere. Den handler om å akseptere at livet ble som det ble. Jeg må godta at jeg ble stilt overfor det umenneskelige valget, et valg jeg egentlig ikke kunne ta... Og jeg må akseptere at det alltid vil mangle en hos oss, og at det for bestandig vil ligge noe uavklart mellom meg og henne jeg aldri fikk bli kjent med.
Livet tok en annen vending enn jeg hadde sett for meg, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg kan stille spørsmålet "hvorfor?" en million ganger, og det vil alltid være bortkastet tid. Det betyr ikke at det er lett å la være å spørre.
(Bildet er lånt fra google.no)
