Jeg har vært på kurs i dag. Temaet var kommunikasjon og samhandling, med spesiell fokus på arbeidsplassen. Budskapet for dagen koker ned til, synes jeg, følgende spørsmål: Vil du være en energigiver eller en energitapper? Altså, vil du være en som gir andre energi eller vil du være en som tapper andre for energi? Hadde ikke alt vært bedre hvis arbeidsmiljøet var preget av smil, tiltakslyst og god toveis kommunikasjon? Vel, etter fem timer med ledende spørsmål av denne typen, kjente jeg at jeg synes denne svart-hvitt-tankegangen er noe merkelig. Er det ikke flere nyanser her, altså? I en perfekt verden der kun bagatellmessige problemer og konflikter oppstår, er det vel ingen kunst å være en energigiver! Men hva med den virkelige verden?
Som et råd, i en rekke av mange velmenende råd, ble vi oppfordret til å unngå å bli fanget i de bedrøvelige historiene. Dette gjaldt på arbeidsplassen, i lunsjen. Ingen bedrøvelige historier i lunsjen, takk! Her skal vi ta til oss ny næring, både for kropp og sinn. Og denne næringen skal selvfølgelig være "positiv".
Vel, så er det altså som jeg trodde... Hvis du ikke greier å være en energigiver, så er det faktisk ikke plass til deg. Ingen vil ha de bedrøvelige historiene, ingen vil høre om det hvis du er lei deg eller redd... følelser som i neste omgang kommer til å gjøre deg mindre "positiv", og kanskje til og med gretten. Fordi du er sliten. Fordi du ikke har noe mer å gi. Fordi det rett og slett er t o m t.
Jeg satt der og tenkte på alle som for eksempel har vært langtidssykemeldte. Hvordan skal disse egentlig få muligheten til å komme tilbake, hvis det forventes at alle SKAL være energigivere? Jeg har følt så mye på dette de siste månedene. Jeg har ikke nok energi til eget bruk, så hvordan skulle jeg kunne gi noe videre til andre? Hvis det er kravet som stilles til meg, så har jeg allerede tapt. Jeg er blitt en byrde. I et system der vi enten er "energigivere" eller "energitappere", blir det en del tapere. "Fake it 'till you make it"-tankegangen kan faktisk ha mye for seg, men i lengden blir det så slitsomt for alle parter. Hvorfor kan vi ikke tåle litt mer, dele litt mer, holde ut en bedrøvelig historie i ny og ne? Jeg ønsker meg et kurs om hvordan vi kan jobbe med livets små og store problemer - integrere dem i hverdagen vår - og se hva vi kan lære av å ikke hele tiden være i "liksom-balanse".
