Jeg opplever generelt at det er blitt så vanskelig å finne ord. Derfor føler jeg meg mer og mer taus, både her på bloggen og ellers. Det er som om de riktige ordene ikke finnes. Er det noen vits i å lete etter dem da? Mange ganger kan jeg bare ha lyst til å si det samme igjen og igjen. For i en sorg over noe som for alltid er tapt, skjer det jo ikke så mye nytt. Det er det samme gamle, igjen og igjen. Nedturer og oppturer som følger på hverandre. Jeg kunne også tenke meg å snakke om sorg og tap på en "positiv" måte, men det går liksom ikke. Det finnes ikke noe passende sted å si det. Av og til tar jeg mot til meg, og poster for eksempel noe om sorg på facebook. Da det var seks måneder siden Sofie døde, følte jeg for å dele det. Hvorfor kunne ikke det bli sagt, tenkte jeg... og fikk ordentlig dårlig samvittighet for at jeg hadde gjort det.
Heldigvis er det skrevet mye om sorg av andre. Så jeg vender stadig tilbake til bøkene mine. I et dikt som heter "Gammel sorg" av Arild Nyquist står det blant annet:
Ingen blir uten videre forlatt
av gammel sorg. Du må bære den
med deg som et åpent
brev inne i hjertet,
med en blinkende spiker
slått helt inn.
Jeg synes det er treffende sagt og legger merke til at spikeren er blinkende og ikke rusten. Et åpent brev krever å bli lest, men siden det finnes inne i hjertet, er det jo ironisk nok bare jeg som kan lese det, og eventuelt videreformidle det.
