Er det ikke rart at det ikke finnes noe som heter "sorgdag"? Jeg spurte min nesten allvitende venn, Google, og fikk til svar "mente du torgdag?" Nei, tenkte jeg, jeg mente en sorgdag, en "sykedag" for de som opplever sorg. En pustedag. Man er ikke syk selv om man føler sorg. Som regel trenger man ikke medisiner heller, men man kan trenge tid til å samle seg litt. Og det kan man nok trenge i lang tid etter at man har mistet noen. Jeg leste om en dame som mistet sønnen sin. Han tok livet sitt, og dødsfallet kom særdeles plutselig. Likevel fikk hun ikke sykemelding, fordi sorg ikke er en mulig diagnose. Systemet ville altså ikke godta "sorg" som diagnose, og da ville ikke legen gi sykemelding. På mine sykemeldinger står det "depresjon", og det er liksom det nærmeste man kommer. Det er flere grunner til at det ikke er en tilfredsstillende løsning. For det første er ikke sorg det samme som depresjon, i og med at sorg som regel er en normal og sunn reaksjon. For det andre vil en diagnose som depresjon gi deg problemer dersom du i ettertid skulle ønske å tegne en livsforsikring.
Jeg har tatt meg to "sorgdager" denne uka. Av og til blir jeg så sliten av å skulle greie alt samtidig som hjertet og hjernen er så opptatt av mange sorgrelaterte greier. Det føles som å jobbe full tid på halv kapasitet. Jeg er jo ikke syk, og derfor føles det ikke så greit å måtte si at jeg trenger å være hjemme. Det er imidlertid det som er sannheten: Jeg trenger tid til å puste. Og til å tenke og hvile. Får jeg ikke det innimellom, kan jeg nok heller ikke jobbe. Jeg er redd for at andre ikke skal forstå dette behovet. Hvorfor skulle de egentlig det, når ikke engang staten anerkjenner "sorg" som god nok grunn til fravær?
Til slutt vil jeg gjerne linke til en flott artikkel som heter Den usynlige. Det gleder meg at denne nå også er en prisvinnende artikkel! Det er en sterk og tankevekkende historie om et dødsfall der man i utgangspunktet ikke greide å finne en eneste pårørende. Presten sier det så fint i talen sin: Alle har en plass i livets bok. Til ettertanke på en sen fredags kveld.
