Å møte seg selv i døra

Hvor går grensen mellom å vise at man bryr seg og å legge seg borti forhold man ikke har noe med ? Vi er jo ofte kjemperedd for å blande oss. Hvorfor, egentlig? Det mest nærliggende svaret er kanskje at vi frykter tanken på å bli avvist. Dette er jo igjen logisk, i og med at en person i krise eller sorg lett kan føle at det blir for mye. Videre kan man spørre seg hvilket hensyn som er viktigst. Da vil jeg bestemt mene at det viktigste er at den sørgendes grenser blir respektert. Det fine er at du uansett kan føle deg sikker på at det du gjorde, eller prøvde å gjøre, varmet hjertet til den som hadde det vondt. Jeg har for eksempel takket pent nei til besøk noen ganger, men det gjorde meg likevel så godt at akkurat disse personene spurte om de kunne komme. Neste gang de spør, kommer jeg til å si ja.

Jeg tenker at å si noe, er bedre enn å ikke si noe. Si at man ikke vet hva man skal si. Fortell hvordan det er å se på/tenke på at folk har det vondt. Samtidig mener jeg at å gjøre noe aktivt er bedre enn å si "jeg er her hvis du trenger meg". For selv om det varmer en at folk er der for deg, er det så vanskelig, ja nesten umulig, å benytte seg av at et slikt tilbud. I 99 % av tilfellene vil du oppleve at hva du enn gjør for å vise omtanke, så vil folk sette stor pris på det. Det vil si at det er ganske gode odds for at du gjør det helt riktige!

MEN, så er det denne berømte forskjellen mellom teori og praksis. Her forleden kan man si at jeg møtte meg selv i døra. Etter en ganske så sen gåtur med ei venninne fikk jeg høre noe som ga meg en mistanke om at en annen ikke hadde det så greit. Historien hadde gått noen runder før den nådde meg, og det var vanskelig å vite troverdigheten av den. Jeg kunne ikke komme til bunns i dette der og da. Hun jeg gikk tur med visste ikke mer, og det var altfor sent til å foreta seg noe som helst. Å, for en vond tanke at en jeg setter sånn pris på skulle ha opplevd noe så vanskelig! Neste formiddag grublet jeg fortsatt over om jeg skulle si noe. Jeg visste jo ikke om det var sant engang, og unnskyldninger for å ikke gjøre det hadde jeg i hvert fall nok av. Til slutt bestemte jeg meg bare for å si akkurat det jeg tenkte på. Og så gjorde jeg det.