Ja, det handler mye om pupp for tida. Det ammes og ammes og ammes enda litt til. Vi er vel oppe i 10 amminger noen døgn, og det går egentlig overraskende greit. Med Oskar var det jeg som ikke helt hadde teknikken inne, og han som ble illsint fordi mor somlet med maten. Med Selma er det litt annerledes. Hun foretrekker en nesten tom pupp, for da kan hun nemlig ligge der i evigheter og kose seg uten å få luftproblemer... I det siste har jeg prøvd ut litt forskjellig, for å finne ut hva problemene hennes ved puppen består i. Jeg tror det rett og slett handler om for mye melk og at dette problemet øker i løpet av dagen. Jeg blir svett og får feberfornemmelse av melkespreng, så jeg pumpet en del i starten rett og slett for å kunne fungere som normalt. Så fort melka var ute, ble kroppstemperaturen min normal igjen. Det var nok på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste. Som kjent handler dette om tilbud og etterspørsel, og mer melk ut betyr mer melk inn. Da hjelper det ikke så mye at jeg har noen desiliter i fryseren. Puppene mine skjønner ikke det, nemlig.
Teorien min går altså ut på at det topper seg på kveldstid. Hun tar tross alt bare en pupp pr måltid, og da blir det mye melk stående. Utdrivningsrefleksen gjør at det strømmer ut mer melk enn hun klarer å svelge uten å få store problemer med luft i magen. Dette fører til skrik og jammer. I to dager nå har vi imidlertid hatt rolige kvelder. Det skyldes nok at jeg har pumpet meg foran amming klokka 19 og klokka 22. Nå må jeg liksom bare fortsette med det for å få ting til å fungere. Jeg pumper lett 300 ml, noe som jeg synes er MYE! Det ender jo med at dette blir en ond sirkel, hvis hun ikke begynner å øke snart. Men det tror jeg faktisk at hun gjør. Hvis ikke må jeg finne meg et ekstra barn jeg kan amme, hehe. Når det er sagt, så synes jeg amminga er verdt å slite litt for.
Slenger med et bilde av snuppa som flaskemates pumpet melk av pappa og storebror:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar